Gunvor Hofmo | |||
---|---|---|---|
Født | 30. juni 1921[1][2][3] Christiania | ||
Død | 14. okt. 1995[2][3] (74 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, skribent | ||
Partner(e) | Astrid Tollefsen | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Vestre gravlund | ||
Språk | Norsk[4] | ||
Utmerkelser | Doblougprisen (1982) Riksmålsforbundets litteraturpris (1989) Gyldendals legat (1951) Gyldendals legat (1974) | ||
Debut | Jeg vil hjem til menneskene 1946 | ||
Nettsted | Gyldendals side om Hofmo |
Gunvor Hofmo (1921-1995) var en norsk lyriker. Hun regnes blant Norges mest betydningsfulle modernistiske lyrikere og mottok Kritikerprisen, Doblougprisen og Riksmålsprisen, samt Gyldendals legat både i 1951 og 1974.[5]
Gunvor Hofmo ble født 30. juni 1921 i Christiania (Oslo), og vokste opp i Oslo sammen med sine foreldre og to søsken. Hofmo hadde bakgrunn fra arbeiderklassen på Oslos østkant.[6][7] Politkeren Rolf Hofmo var hennes onkel.[8]
I 1942 ble den jødiske flyktningen Ruth Maier, som var Hofmos nære vennine, deportert fra Norge og drept i Auschwitz. Gunvor Hofmo var tilstede på kaia da «Donau» ble lastet opp med jøder 26. november 1942.[9][10][11][12] Hofmo kan være en av personene med ryggen til fotografen i siluett på kaia da Donau la fra kai.[13] Hofmo var trolig i en tidlig fase av psykisk sykdom da hun ble kjent med Maier, slik det blant annet fremgår av Maiers dagboknotater.[14]
Maier og Hofmo ble kjent i 1940 da de var på frivillig arbeidstjeneste på Biristrand i 1940. I 1941 reiste de to til Trøndelag på gårdsarbeid og arbeid i en blomsterbutikk.[8][15][16] Sommrene 1941 og 1942 reiste de to i Gudbrandsdalen der de blant tok strøjobber på gårder.[17] Det er uklart om de to hadde et erotisk forhold og Maier hadde trolig ikke en homofil identitet.[18][19]
I 1947 møtte Hofmo lyrikeren Astrid Tollefsen. De to var delvis samboere 1949-1953[20][6] og var som åpent lesbiske kvinner, bemerkelsesverdige for sin tid.[trenger referanse]
Hofmo døde 14. oktober 1995 i Oslo.[21][7]
Hofmos bok Jeg glemmer ingen (1999) er illustrert med fem akvareller av Maier. I Hofmos etterlatte saker fantes en del akvareller av Maier. Møtet med Maier var en avgjørende hendelse i Hofmos liv og tapet av venninen reflekteres i mange av Hofmos utgivelser. De to hadde svært ulik familiebakgrunn, Hofmo hadde bakgrunn fra arbeiderklassen på Oslos østkant.[6][7] Maier formidlet blant annet Rainer Maria Rilke til Hofmo.[22]
Ruth Maiers dagbøker og brev ble tatt vare på av Hofmo. Dagbøkene inneholdt også mange dikt. Hofmo offentliggjorde deler av materialet i artikkelen "Ruth Maier" i tidsskriftet Vinduet i 1948 (nr 2, s. 123-131) og der fremgår at Maier synes å ha ant hva som ville skje.[23][24]
Etter krigen mottok Hofmo flere stipender som hun brukte til å reise utenlands, hovedsakelig til Frankrike, hvor hun oppholdt seg i Paris og Bretagne i syv måneder i 1950.[25]
I perioden 1954–1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus.[26] I hennes senere dikt er krigens lidelser, sorgen over den tapte elskede, skyldfølelsen og sykehustilværelsen tilbakevendende temaer.[27]
Jan Erik Vold har karakterisert Gunvor Hofmo som en av Norges fremste lyrikere og ga i 2000 boken Mørkets sangerske - en bok om Gunvor Hofmo. I 2021 utkom biografiern Venn, jeg har våket.[28] Jan Erik Vold var også redaktør for Hofmos Etterlatte dikt og Jeg glemmer ingen. Hofmos psykiske sykdom har vært omtalt i psykiateren Nils Retterstøls bok Store tanker, urolige sinn, og i psykiateren Arne Thorviks essay Stjernene og barndommen: om det vitale hos Gunvor Hofmo.