Denne artikkelen analyserer Verismo fra ulike perspektiver, for å forstå dens betydning og relevans i dag. Fra påvirkning på samfunnet til påvirkning på kultur, har Verismo blitt et tema av stor interesse for mennesker i alle aldre og sektorer. Langs disse linjene vil dens opprinnelse, dens utvikling over tid og de ulike meningene og teoriene som kretser rundt den bli utforsket. På samme måte vil dets implikasjoner og konsekvenser på ulike områder undersøkes, med mål om å gi en helhetlig og fullstendig visjon av Verismo.
Verismo (dvs «realisme», fra italiensk vero: «sannhet») er en postromantisk stilretning innen italiensk opera som oppsto i tilknytning til litteraturens verisme, en italiensk variant av naturalismen. De første verismo-operaene ble skrevet rundt 1890. Sjangeren kulminerte tidlig på 1900-tallet og holdt seg til ut på 1920-årene.
Tematisk tar verismo-librettoene som oftest opp samtidsproblemer, ikke sjelden med et romantisk eller voldelig tilsnitt. To kjente unntak med historisk tematikk er Giacomo Puccinis Tosca og Umberto Giordanos Andrea Chénier.
Komponistene forsøkte å integrere musikken med librettoens underliggende drama og gikk bort fra strukturen med resitativer og klisjéfylte scener som var så typisk for tidligere tiders italienske opera. I stedet er verismo-operaene gjennomkomponerte med få brudd i en sømløst integrert sunget tekst.
Bare en håndfull verismo-operaer står på standardrepertoaret i vår tid, den mest kjente er Giacomo Puccinis Tosca (1900).
Pietro Mascagnis enakter Cavalleria rusticana med uroppføring på Teatro Costanzi i Roma 17. mai 1890 regnes som den første verismo-opera. Verket står fremdeles på repertoaret og oppføres ofte sammen med en annen og stilistisk svært ulik verismo, Ruggero Leoncavallos toakter Pagliacci som ble uroppført på Milanos Teatro Dal Verme 21. mai 1892.
Andre verismoer som fremdeles oppføres jevnlig er Jules Massenets La Navarraise (1894), Umberto Giordanos Andrea Chénier (1896) og Francesco Cileas Adriana Lecouvreur (1902).
Verd å nevne er også Gustave Charpentiers Louise (1900) og Eugen d’Alberts Tiefland (1903).