Trøstekvinner

I denne artikkelen vil temaet Trøstekvinner bli behandlet fra et bredt og detaljert perspektiv, med sikte på å tilby leseren en komplett og oppdatert visjon av dette emnet av interesse. Ulike aspekter knyttet til Trøstekvinner vil bli analysert, inkludert opprinnelse, utvikling, nåværende påvirkning og mulige fremtidsperspektiver. Likeledes vil ulike synspunkter og meninger fra eksperter på emnet presenteres, for å gi en helhetlig og berikende visjon om Trøstekvinner. I tillegg vil det presenteres casestudier og konkrete eksempler som eksemplifiserer relevansen og betydningen av Trøstekvinner i ulike sammenhenger. Gjennom denne artikkelen tar vi sikte på å gi leseren en fullstendig forståelse av Trøstekvinner, slik at de kan utdype kunnskapen sin og få en bred og detaljert visjon om dette interessante emnet.
Trøstekvinner mens de blir utspurt av amerikanske tropper i august 1944

Trøstekvinner (japansk: 慰安婦, ianfu) er begrepet som blir brukt om kvinner som den keiserlige japanske hæren tvang til å arbeide som sexslaver i arméens egne bordeller, kalt eufemistisk for «trøstestasjoner», under andre verdenskrig. Man tror at opptil 200 000 kvinner ble tvunget til å være trøstekvinner, hvorav flertallet var etniske koreanere.[1]

En kinesisk jente fra en «trøstestasjon» i Burma blir utspurt av en britisk offiser mot slutten av krigen.

Noen kvinner svarte på stillingsannonser for hjelp i «trøstestasjoner» uten å vite hva arbeidet innebar, andre ble lurt dit, mens noen ble rett og slett bortført.[2]

Rykter angående trøstekvinnene begynte å gå i 1990 i Sør-Korea, men den japanske regjeringen nektet for at de hadde rekruttert dem. I 1991 stod en av trøstekvinnene frem offentlig for første gang og beskrev hvordan de ble brukt: om dagen leverte de ammunisjon, laget de mat, vasket klær og arbeidet som sykesøstre. Om natten ble de tvunget til å stå til tjeneste for soldatene. Hvis de nektet, ble de slått. De fikk aldri noen betaling.[3]

Stillingsannonser for trøstekvinner i to japanske aviser fra 1944

Den første japanske regjering som tok stilling til dette problemet var regjeringen ledet av Kiichi Miyazawa, som i Seoul i 1992 uttrykte under en pressekonferanse «anger» for det som hadde åtte ganger.[4][5] Statsminister Murayama ba formelt om unnskyldning i 1995,[6] men mange sørkoreanere anså dette for å være en personlig og ikke en offisiell unnskyldning.[3] Etter Murayamas unnskyldning, satte den japanske regjering opp et kompesasjonsfond (Asian Women's Fund), som fikk kritikk i Sør-Korea fordi pengene kom fra det private og ikke fra den japanske regjering.[6] Mange trøstekvinner nektet å motta penger fra fondet.[3] Den japanske regjering ledet av Yōhei Kōno innrømmet i 1993 at trøstekvinnene ble rekruttert mot sin vilje, men påstod at det var private formidlere som stod for selve rekrutteringen.[7] Men i 2013 ble det kjent at den japanske armé var direkte involvert i transporten av 35 nederlandske kvinner fra en fangeleir i Indonesia som ble senere tvunget til å arbeide som trøstekvinner.[8]

I desember 2015 ble japanske og sørkoreanske myndigheter enige om en avtale som forpliktet Japan å yte økonomisk kompensasjon til de sørkoreanske kvinnene som ble brukt som sexslaver, ved å opprette et legat «for forsoning og helbredelse» (engelsk: Reconciliation and Healing Foundation).[1][9] Den japanske regjering bidro med 1 milliard yen (per mai 2020, omtrent 9,3 millioner US dollar) til fondet. Planen var å gi hver gjenlevende trøstekvinne 100 millioner won (per mai 2020, omtrent 81 000 US dollar) og til de etterlatte 20 millioner won (per mai 2020, omtrent 16 000 US dollar).[9] Den sørkoreanske regjering ledet av Moon Jae-in bestemte ensidig i juli 2019 å avvikle fondet.[9] Minst to trøstekvinner og 13 familier hadde da ennå ikke fått pengene de hadde rett til.[9]


Referanser

  1. ^ a b «Japan gir kompensasjon til tidligere sexslaver». ABC Nyheter. 28. desember 2015. Besøkt 1. januar 2016. 
  2. ^ Stetz, Margaret D.; Oh, Bonnie B. C. (12. februar 2015). Legacies of the Comfort Women of World War II (på engelsk). Routledge. s. 129. ISBN 978-1-317-46625-3. 
  3. ^ a b c Han, Sang-Jin; Dae-Jung, Kim; Weizsaecker, Richard Von (22. desember 2015). Divided Nations and Transitional Justice: What Germany, Japan and South Korea Can Teach the World (på engelsk). Routledge. ISBN 978-1-317-26102-5. 
  4. ^ Dudden, Alexis (23. juni 2008). Troubled Apologies Among Japan, Korea, and the United States (på engelsk). Columbia University Press. s. 89. ISBN 978-0-231-51204-6. 
  5. ^ Hata, Ikuhiko (15. august 2018). Comfort Women and Sex in the Battle Zone (på engelsk). Rowman & Littlefield. s. 5. ISBN 978-0-7618-7034-0. 
  6. ^ a b Writer, Michael A. Lev, Tribune Staff. «`COMFORT WOMEN' GET NEW APOLOGY». chicagotribune.com (på engelsk). Besøkt 16. mai 2020. 
  7. ^ «MOFA: On the Issue of "Comfort Women"». www.mofa.go.jp. Besøkt 16. mai 2020. 
  8. ^ Author, No (7. oktober 2013). «Documents detail how Imperial military forced Dutch females to be 'comfort women'». The Japan Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 7. januar 2019. Besøkt 16. mai 2020. 
  9. ^ a b c d «Giving no notice, S. Korea closes foundation for comfort women». The Asahi Shimbun (på engelsk). Arkivert fra originalen 2. juni 2020. Besøkt 16. mai 2020. 
Enciclo
Wikious
Sapientia
Scientia
Boobota
Anandapedia
Sagapedia
Wikithot