Skordatur
I dagens artikkel vil vi utforske den fascinerende verdenen til Skordatur, et emne som har fanget oppmerksomheten til mennesker i alle aldre og interesser. Med sine mange fasetter og relevans i dag har Skordatur vist seg å være et analyseverdig tema på ulike områder. Gjennom denne artikkelen vil vi analysere dens innvirkning på samfunnet, dens utvikling over tid og dens rolle i populærkulturen. I tillegg vil vi undersøke ulike perspektiver og meninger om Skordatur, med sikte på å gi en komplett og berikende visjon av dette temaet som fascinerer oss så mye. Gjør deg klar til å gå inn i en verden av oppdagelser og lære om Skordatur!
Skordatur (it. scordatura = omstemming) er en stemming som avviker fra et strengeinstruments normalstemming.
Fiolin
Skordatur gjør det mulig å spille ellers vanskelige akkorder og samtidig åpne for nye klangmuligheter.
Georg Philipp Telemann brukte skordatur i enkelte verk, unntaksvis også Niccolò Paganini og Gustav Mahler, samt Robert Schumann i op.47 og Igor Stravinskij i Ildfuglen.
Det mest kjente musikkeksempelet fra barokkmusikken er Rosenkrans- eller Mysteriesonatene av Heinrich Ignaz Biber hvor han bruker 15 ulike stemminger (se bildet over).
Wolfgang Amadeus Mozart noterte bratsjstemmen i Sinfonia Concertante KV 320d i D-Dur selv om stykket er i Es-Dur. Dette minsker de tekniske vanskelighetene for solobratsjen og muliggjør en større klanglig briljans.
Gitar
Skordaturer er vanlig på gitar. De brukes både for å forenkle eller muliggjøre utførelsen av spesielle musikkstykker, samt å endre klangbildet. Det er vanlig å stemme 6. (E) streng ned til D eller C, 5. (A) streng ned til G, 4. (D) streng ned til C, 3. (G) streng ned til F#, 2. (H) streng opp til C og 1. (E) streng ned til E♭.
Se også
Litteratur
- Dagmar Glüxam: «Skordatur» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.