Radiodokumentar (feature) er en radiosjanger som vokste fram og etablerte seg som en egen sjanger i radio i europeiske land etter 1945. En radiodokumentar bruker dokumentariske opptak og fiksjonens virkemidler for å fortelle en historie fra virkeligheten, med dramaturgi og flere lag. Målet er å gi lytterne informasjon og innsikt i viktige trekk i samfunnet eller menneskelivet gjennom opplevelse. En radiodokumentar er "virkeligheten sett gjennom et temperament". Radiodokumentaren oppnådde først popularitet som egen sjanger i Storbritannia i 1930-årene, deretter i Tyskland. I Norge ble Radiodokumentarredaksjonen i NRK P2 opprettet i 1989.
I 1937 innførte BBC det de kalte "Experimental Hour" (forsøkstimen). Sendingene hadde ingen formelle retningslinjer og innholdet var overveiende av dokumentarisk karakter. Det utviklet seg en ny presentasjonsform på bakgrunn av dette som i 1939 ga opphav til uttrykket "Feature" (her dokumentar). På slutten av 2. verdenskrig kom denne nye sjangeren til Tyskland med den britiske okkupasjonsmakten.
Fordi radiodokumentaren er en sjanger der flere lydkilder blir montert sammen, var programtypen utenkelig i lakkplatenes tid i 1930-årene. Men da båndopptakeren ble oppfunnet av det tyske firmaet BASF i 1930åra, og stålbåndene ble avløst av magnetbånd i 1950-årene, ble opptaksrullene lettere å klippe i. Det åpnet muligheten for å montere sammen ulike elementer. I 1945 var de første reportasjebilene i bruk, noe som gjorde det mulig å flytte mikrofonen ut av studio og dermed få folk i tale i deres eget miljø.
I BBC og de fleste andre europeiske kringkastingsstasjonene utviklet featureprogrammene seg parallelt med dokumentarfilmen og var inspirert av den.[1]
"I 1947 kom radiodokumentaren til Hamburg med radiooffiserene i den britiske okkupasjonsstyrken og oppnådde stor suksess i Vest-Tyskland med Axel Eggebrecht, Peter von Zahn, Ernst Schnabel og Alfred Andersch."[2]