Leconte de Lisle

Leconte de Lisle
Født		Charles Marie René Leconte de Lisle 22. okt. 1818[1][2][3][4] Saint-Paul (Réunion, Frankrike)[5]
Død		17. juli 1894[1][2][3][4] (75 år) Louveciennes
Beskjeftigelse		Lyriker, oversetter, skribent,[6][7] bibliotekar, litteraturkritiker
Embete		Seat 14 of the Académie française (1886–1894)
Utdannet ved		Université de Rennes
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Cimetière du Montparnasse Cimetière marin de Saint-Paul
Morsmål		Fransk
Språk		Fransk[8]
Medlem av		Académie française (1886–1894) (erstatter: Victor Hugo, erstattet av: Henry Houssaye)[9]
Utmerkelser		Offiser av Æreslegionen (1883)[5] Jean Reynaud Prize (1884) (neste: Victor Duruy, forrige: Henri de Bornier)[10] Ridder av Æreslegionen (1870)[5] Prix Maillé-Latour-Landry (1854)[11]
Pseudonym		Pierre Gosset
Periode		Les parnassiens
Viktige verk		Q3401060, Q3401063, Q3401070
Påvirket av		Les Orientales
Signatur
Leconte de Lisle på Commons

Charles Marie René Leconte de Lisle (født 22. oktober 1818 i Saint-Paul på øya Bourbon i Det indiske hav, død 17. juli 1894 i Voisins i departementet Seine-et-Oise i Frankrike) var en fransk dikter. Han regnes som lederen av Les parnassiens.

Leconte de Lisle var sønn av en feltskjær, som oppdro ham strengt og sendte ham til Østindia for at han skulle forberede seg til et liv som forretningsmann. Etter denne reisen dro han til Rennes for å fullføre utdannelsen, og studerte gresk, italiensk og historie. Han vendte tilbake til Réunion én eller to ganger, men slo seg ned i Paris for godt i 1846.

I Paris ga han ut sin første diktsamling, La Venus de Milo («Venus fra Milo»), som skaffet ham mange beundrere. I 1873 ble han biblioteksassistent ved Palais du Luxembourg, og i 1886 ble han valgt inn i Académie française som Victor Hugos etterfølger. Foruten en mengde diktsamlinger og tragedier etter gresk mønster ga han ut en rekke prosaoversettelser av Theokrit, Homer, Hesiod, Aiskhylos, Sofokles, Evripides og Horats. Komponisten Jules Massenet har satt musikk til hans tragedie Les Érinnyes.

Leconte de Lisles ideal var en poésie objective. Denne skulle ikke gi uttrykk for noe lyrisk «jeg»s romantiske følelsesutgydelser, men presentere for det meste deskriptivt sine skjønne, belevne og ubelevje sujets fra samtids og fortid, men også i dikts form skildre gamle og nye mytologike og kosmologiske forestillinger. Slik som var vanlig den gan, presenterte han sine dikt i tidsskrifter og fra tid til annewn i samleverker. I 1852 utgav han Poèmes antiques, i 1862 Poèmes barbares, 1873 Les Érinnyes, 1884 Poèmes tragiques. Hans formfullendt sisselerte, heller kjølige dikt, vakte etterhvert beundring hos literatturkritikere og litteraturkjennere, og hans bolig i Paris ble sentrum for tilhengere av den parnassiske skole (Parnassiens), som han ble betraktet som ledestjerne for.

Hans diktning er inspirert av de antikke poetene, den har en klassisk korrekt rytme, og er rik på eksotiske beskrivelser og fremmedartede navn. Samtidig er den preget av impassibilité, en viss avstand til sitt emne, som gjør at den kan virke kald. Under de strenge estetiske kravene ligger en dyp pessimisme, som fikk Leconte de Lisle til å ta tilflukt i antikken og i myter og religioner i det gamle India.

• La Venus de Milo (1846)
• Poemes antiques (1852)
• Poemes et poesies (1854)
• Le Chemin de la croix (1859)
• Poèmes tragiques (1884)
• Derniers poèmes (1899)
• Prèmieres poésies et lettres intimes (1902)

• Les Érinnyes (1872)
• L'Apollonide (1888)

• Encyclopædia Britannica, 1911, «Leconte de Lisle».

• Jean Dornis: Leconte de Lisle intime. Paris: A. Lemerre, 1895.
• Fernand Calmettes: Un Demi-siecle litteraire, Leconte de Lisle et ses amis. Paris: Libr.-impr. réunies, 1902.
• Robert Thomas Denommé: Leconte de Lisle. New York: Twayne Publishers, 1973.