Jotvingere
I denne artikkelen vil vi utforske den fascinerende verdenen til Jotvingere. Fra dens opprinnelse og utvikling, til dens relevans i dagens samfunn, har Jotvingere spilt en avgjørende rolle i ulike aspekter av menneskelivet. Gjennom årene har Jotvingere tiltrukket seg økende interesse på grunn av sin innvirkning på ulike områder, fra kultur og historie til vitenskap og teknologi. Gjennom dybdeanalyse vil vi undersøke de mange fasettene til Jotvingere, og adressere dens innflytelse på hverdagen og dens rolle i å forme dagens verden. Videre vil vi fordype oss i de ulike perspektivene og meningene som har dukket opp rundt Jotvingere, for bedre å forstå dens betydning og plass i samtidens samfunn.
Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag.
Geografi
Jotvingerne bodde i området Sudovia og Dainava (Jotvingia), sørvest for det øvre løp av elven Nemunas i området mellom de nåværende byer Marijampolė, Merkinė i Litauen, Slonim, Kobryn i Belarus, og Białystok og Ełk i Polen. I dag svarer dette område til deler av Dzūkija og Suvalkija i Litauen, deler av Hrodna og Brest oblast i Belarus og vojvodskapet Podlasie i Polen.
Historie
Jotvingia omtales som terra Sudorum av Vytautas den store i et brev til keiser Sigismund den 11. mars 1420.
Fra år 700 var det kamper mellom jotvingerne og deres slaviske naboer, med gjentatte angrep fra begge sider.
I 1260 reiste litauerne seg mot Den tyske orden, som var blitt invitert av hertug Konrad I av Masovia samme år for å kjempe mot den den baltiske stammen som kalles gammelprøysserne. Jotvingerne støttet forsvaret mot Den tyske orden og angrep dypt inn i de tyske erobringer på 1270-tallet, men hvor en angripende jotvingiansk hær ble beseiret. Fra 1281 satte ordenen med hele sin militære styrke inn på å nedkjempe den jotvingiske høvdings (jotvingisk: Skomantas) (fyrste/hedensk prest) forsvar. Fyrsten måtte kapitulere i 1283 og konverterte til kristendommen. Han og hans etterkommere fikk lov til å beholde sin jord og ble opptatt i den høyere prøyssiske adel, mens en del av jotvingere ble solgt som slaver.[trenger referanse] Rundt 1 600 ble bosatt på nytt i Samland, men en del av jotvingerne forble i sin hjemstavn, og ble etter hvert kristnet og germanisert.[trenger referanse]
Litteratur
- Archäologie der UDSSR: Die Finno-Ugrier und die Balten im Mittelalter. Teil 2, Balten. Moskva 1987, s. 411-419.
- Lepa, Gerhard (1998): Die Sudauer. In: Tolkemita-Texte. Nr. 55. Dieburg.
- Lepa, Gerhard (1999): «Gedanken über die Prußen und ihre Lieder» i: Tolkemita-Texte. 25 Lieder der Sudauer. Nr. 56. Dieburg.
- Litauische Enzyklopädie. Band XXVX. Boston 1963.
- Salemke, Gerhard (2005): Lagepläne der Wallburganlagen von der ehemaligen Provinz Ostpreußen. (Karten 19/7-19/13). Gütersloh.
- Sembrzycki, J. (1891): «Die Nord- und Westgebiete the Jadwinger und deren Grenzen» i: Altpreussische Monatschrift XXVIII. s. 76–89
- Sjoegren, A. (1859): Ueber die Wohnsitz Verhaeltnisse der Jatwaeger, St. Petersburg.
- Žilevičius, Juozas (1999): «Grundzüge der kleinlitauischen Volksmusik» i: Tolkemita-Texte. 25 Lieder der Sudauer. Nr. 56. Dieburg.
Eksterne lenker
- (en) Yotvingia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Marija Gimbutas' The Balts, med kart.
