Johnny Hide

Johnny Hide
Født		1976
Beskjeftigelse		Musiker, gitarist
Nasjonalitet		Norge
Musikalsk karriere
Aktive år		1990–

Johnny Palmar Hide (født 20. mai 1976)^[1] er en norsk musiker gitarist og artist. Han dannet popbandet Number Seven Deli på slutten av 1990-årene. Senere arbeidet han som soloartist og sammen med Rune Berg.^[2][3] I 2010 deltok han i Melodi Grand Prix i første delfinale.^[4] Sangen «Rewind Love», skrevet av Julian Berntzen, gikk til Sistesjansen.

Johnny Hide er opprinnelig fra Gjerdsvika.^[5] Her vokste han opp på gård, med fotball og tensing. Han kom til Oslo for å gå på Rønningen folkehøgskole^[6] og jobbet som bartender på Gamla, Muddy Waters og Paragrafen før han begynte på Café Mono da den åpnet i 2001. I tillegg til å være vokalist i Number Seven Deli prioriterte Johnny Hide solospilling når Number Seven-medlem Rune Berg var opptatt med The Margarets.^[7] Flere musikere kjent fra miljøet rundt Mono var gjesteartister på Hides første soloalbum Linger Songs, som ble utgitt tidlig i 2005, deriblant Martin Hagfors og Christer Knutsen, i tillegg til Claudia Scott og Vidar Vang.^[7][8] Hide var også med i koret av forente norske artister som spilte inn singelen «Venn» etter jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet 2004.^[9]

I ettertid beskyldte Hide plateselskapet BMG for å ha blandet seg for mye i arbeidet med Number Seven Deli, og at dette førte Hides musikalske motivasjon ned i en bølgedal.^[10]

Arbeidet med Hides neste soloalbum An Honest Try begynte i 2007, men ble ikke gitt ut før i 2010. Grunnen var et mislykket forsøk på å spille inn sangene før Hide følte han fikk det til, samt at han ble far, bosatt i Ski. Musikalsk hovedsamarbeidspartner på An Honest Try var Rune Berg, og medlåtskriver var Herjulv Arnkværn. Blant gjesteartistene fantes Christer Knutsen, Håkon Gebhardt og Pål Hausken. MGP-nummeret «Rewind Love» var ikke med på albumet, grunnet konflikt med sjanger og lydbilde som var valgt for plata, men siste spor var en cover av Morrisseys «Oh Well, I'll Never Learn».^[11][12]

Morten Ståle Nilsen i VG ga terningkast 3. Hides vokal påkalte ikke «det helt store gyset», og etter hvert var det «en viss temperaturmessig blekhet og vel klisjémette tekster» å spore.^[8] Samme karakter ga Aftenposten, hvor anmelderen mente albumet manglet egenart, i den sterke konkurransen som fantes i norsk country-pop på den tida.^[13] Dagsavisen ga derimot 5, fordi albumet var «uten dødpunkter, men med mange høytidsstunder».^[14]

Både Romerikes Blad, Tønsbergs Blad og Østlendingen ga terningkast 5 mens Sarpsborg Avisa ga 6. I tråd med albumnavnet ble sangene beskrevet som «låter som holder» og «sanger som i sannhetens navn virkelig varer». Andre adjektiver som ble brukt var pent, fint og smakfullt.^{[15][16][17][18]} Universitas framholdt at Johnny Hide leverte en fasit på hvordan gitarpop skal lages, «en påminnelse om hvordan det kan og bør gjøres». Videre het det at «Hide har fått med seg hvordan man fiffer opp selv den mest hverdagslige oppskrift og får et gourmetmåltid».^[19]

På Vestlandet ble det firere i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. Sistnevnte trakk for vokalen, men ga plusspoeng til instrumenteringen med «deilige sanger, malende steelgitarer og klukkende banjoer».^[20][21] Også Dagbladet endte opp med 4, mye på grunn av at Hide ikke skilte seg nok ut i sjangeren. «Selv med gode låter i smakfulle arrangementer, og mye deilig steel-goitar, sliter Hide litt med å skille seg ut i mengden av gode, beslektede norske utgivelser de siste månedene».^[22]

Nordlys var nede på terningkast 3 på grunn av at musikken var litt for flyktig. Sangene var «bittersøte, fengende poplåter som fester seg fort i øret», men «mangler dessverre den nerven som kreves for å gjøre denne typen musikk til noe mer enn en flyktig hyggestund».^[23] Saltenposten trakk også for manglende egenart, særlig hvis man sammenliknet med Christer Knudsen eller Sgt. Petter, men endte med en firer.^[24] Noe av det samme gikk igjen hos Panorama og Groove.no.^[25][26]

Moss Avis var også mer forbeholden med en treer, igjen på grunn av at Sgt. Petter hadde gitt ut album nylig, og anmelderen fant dette mer gjenspillingsverdig.^[27]

Den antakelig krasseste anmeldelsen sto i Trønder-Avisa. Anmelderen mente at Linger Songs i for stor grad fulgte standardoppskriften innen gitarpop-musikken. «Det betyr at vi blir stående med ei plate som er fin for de som liker gråtende gitargutter som synger om tapt kjærlighet mens regnet pøser ned, men som er forholdsvis irritabel for dem som liker å irritere seg over slikt, og som er totalt likegyldig for oss andre».^[28]

VG ga denne gangen den beste kritikken ved Stein Østbø. I tråd med albumtittelen var forsøket ikke bare ærlig, men «svært godt». Sangene var «drømmende, melankolske og varme» og stemningen i det hele tatt veldig rolig, med en stemmebruk som hadde «virkning som valium».^[29] En tilsvarende karakteristikk sto i Østlandets Blad, som trakk fram en stemme med «varme, klang og et svært behagelig stemmeleie». Begge disse ga terningkast 5.^[30]

Geir Rakvaag i Dagsavisen ga terningkast 4. Også han trakk fram «en av landets fineste stemmer» som et pluss, men trakk for «Fraværet av noen oppturer».^[31] Det samme terningkastet ga Stavanger Aftenblad – «Høydepunktene uteblir, men Hide får fram stemningen han er på jakt etter» – og Østlendingen hvor anmelderen hørte «pen og stemningsfull popmusikk, lys og lett uten å være dum og platt».^[12][32]

Mer negativ kritikk spilte også på manglende høydepunkter. I Trønder-Avisa ble det terningkast 3, med etterlysning av flere hook og mer «melodisk snert».^[33] Dagbladet og Fædrelandsvennen var nede på terningkast 2. Kristiansands-anmelderen mente vokalen «fremstår som irriterende grå og lite inspirert», mens hovedstadsavisa kalte sangene for «stillestående og grå». Begge trakk fram opptil flere aktive norske artister som gjorde samme sjanger bedre, som Jens Carelius, Minor Majority, Jim Stärk og Thom Hell – i tillegg til å ønske seg Number Seven Deli-comeback. Dagbladet kritiserte også tekstmaterialet, hvor «en nokså stereotypisk versjon av den melankolske mannen med kassegitar og kjærlighetskvaler» bød på «de klisjéfylte samlivsinnsiktene som preger tekstene».^[34][35]

• 2005: Linger Songs
• 2010: An Honest Try