Interimsavtalen
I denne artikkelen vil vi analysere rollen til Interimsavtalen i dagens samfunn og utforske dens innvirkning på ulike aspekter av hverdagen. Fra Interimsavtalen som offentlig person til hans innflytelse på temaer som teknologi, økonomi og populærkultur, skal vi fordype oss i hans relevans i ulike sammenhenger. Vi vil også undersøke hvordan Interimsavtalen har utviklet seg over tid og hvordan dens tilstedeværelse fortsatt er betydelig i dag. Gjennom denne analysen vil vi søke å bedre forstå rollen som Interimsavtalen spiller i samtidsverdenen og dens betydning for individuelle og kollektive opplevelser.
Interimsavtalen, også kalt Taba-avtalen, Oslo II-avtalen eller Oslo 2-avtalen, var en omfattende og kompleks avtale mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO). Den ble først signert i Taba (på Sinaihalvøya, Egypt) den 24. september 1995 og deretter, fire dager senere, 28. september 1995, i Washington, DC av Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLOs formann Yasir Arafat med USA (representert ved president Bill Clinton), Russland, Egypt, Jordan, Norge og EU som vitner. Avtalen var en oppfølging av Oslo-avtalen, som ble inngått to år tidligere, i 1993.
Avtalen omhandlet fremtiden på Gazastripen og Vestbredden, hvor hovedmålet var å styrke og utvide det palestinske selvstyret på Vestbredden. Den inkluderte også at Israels forsvar trakk seg ut av de aktuelle områdene, og at det skulle innføres demokratiske valg blant palestinerne. Som resultat ble Yasir Arafat valgt som den første demokratisk valgte presidenten av Det palestinske selvstyret.
Avtalen hadde en tidsramme på tre år fra mai 1996, hvor uoverenskomster skulle avklares innen 1999.
I mangel av videre fremdrift i fredsforhandlingene er avtalen den siste, og fortsatt[når?] gjeldende folkerettslige avtalen mellom Israel og de palestinske myndighetene.
