I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Francesco Maria Grimaldi, og utforske dens mange fasetter og aspekter som gjør det til et tema av relevans og interesse i dag. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens innflytelse i den kulturelle sfæren, har Francesco Maria Grimaldi fanget oppmerksomheten til både eksperter og fans, og generert debatter, refleksjoner og dybdeanalyse. Langs disse linjene vil vi undersøke de forskjellige aspektene ved dette emnet, og tilby et detaljert utseende som lar leseren bedre forstå betydningen og implikasjonene i den moderne verden.
Francesco Maria Grimaldi | |||
---|---|---|---|
Født | 2. apr. 1618 Bologna | ||
Død | 28. des. 1663 (45 år) Bologna | ||
Beskjeftigelse | Fysiker, matematiker, astronom, katolsk prest (1645–) | ||
Utdannet ved | Universitetet i Bologna | ||
Doktorgrads- veileder | Giovanni Battista Riccioli (1647) (utdannet ved: Universitetet i Bologna) Giovanni Battista Riccioli | ||
Arbeidssted | Universitetet i Bologna | ||
Fagfelt | Fysiker, astronomi | ||
Doktorgrads- studenter | Giovanni Domenico Cassini | ||
Francesco Maria Grimaldi (født 2. april 1618 i Bologna i Kirkestaten, død 28. desember 1663 samme sted) var en italiensk jesuitt, matematiker og fysiker. Han beskrev blant annet lysets bøyning. Han er kjent for sitt samarbeid med Giovanni Battista Riccioli i hans forskning, både innen selenografien og forskningen innen fritt fall.
Hans foreldre var Paride Grimaldi og Anna Cattani.
Grimaldi inntrådte i 1632 i jesuittordenen, tok doktorgrad i teologi i 1647 ogg ble presteviet i 1651. Han undserviste ved jesuittkollegiet i Bologna.
Fysikk: Grimaldi observerte forskjellige farver ved lysets brytning i et prisme. Han undersøkte gcvordan lyset oppførte seg i en spalte, og preget det fysikkfaglige begrepet bøyning eller diffraksjon.[trenger referanse] Han observerte og beskrev fenomenet interferens. I sin traktat «De lumine...» beskrev Grimaldi, som den aller første, lyset som en bølge.[trenger referanse] Hans grunnleggende arbeider innen optikken fannet grunnlaget for enda grundigere arbeider, som ble uført på meget senere tidspunkter av fysikere som Isaac Newton, Christiaan Huygens, Thomas Young og Augustin Jean Fresnel, og som bekreftet hans formodninger og til slutt kunne forklare dem teoretisk.
Astronomi: Dessuten beskjeftiget Grimaldi seg med selenografi. Ette robservasjoner med teleskop forsøkte han å tegne så nøyaktige månakart som mulig. I 1651 offentliggjorde hans lærer Giovanni Riccioli ett av hans månegart i flerbindsverket Almagestum novum astronomiam veterem novamque complectens observationibus aliorum et propriis novisque theorematibus, problematibus ac tabulis promotam. Dette månegartet bar bemerkelsesverdig blant annet fordi månestrukturene der hadde fått navn, dom for det aller meste er blitt stående for ettertiden.[trenger referanse] Her ble markante punkter på månen navngutt etter berømte astronomer, vitenskapsfolk og filoasofer. De lyse områder ble getegnet som Terrae (flertallsformen av latinsk terra, «land»), de mørkere områder (som om der var vann) som Maria (fra latinsk mare, «hav»). Imidlertid var ikke Grimaldis månekart så nøyaktig som det som Johannes Hevelius hadde publisert i 1647 Selenographia sive Lunae Descriptio.