Fjellnyala

Nå for tiden har Fjellnyala blitt svært aktuelt i _var2-området. Dens betydning har overskredet grenser og har fanget oppmerksomheten til eksperter på området, så vel som allmennheten. Fjellnyala har vært gjenstand for en rekke studier og undersøkelser som søker å forstå dens innvirkning på _var3, og dens innflytelse på _var4. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Fjellnyala, fra dets opprinnelse og utvikling, til dets implikasjoner i dagens samfunn. I tillegg vil vi analysere dens relevans i _var5-konteksten og dens fremtidige projeksjon.
Fjellnyala
Bukk, fjellnyala kalles også balebukk.
Nomenklatur
Tragelaphus buxtoni
(Lydekker, 1910)
Populærnavn
fjellnyala,
balebukk
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
SlektTragelaphus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet
IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2016[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, montan og afroalpin sone, 1 800–4 300 moh.
Utbredelse: Etiopia, Afrika
De etiopiske høylandene

Fjellnyala (Tragelaphus buxtoni) kalles også balebukk og er en storvokst monotypisk art i slekten buskbukker (Tragelaphus) og inngår i delgruppen Tragelaphini, som består av oksedyr (Bovinae) i kvegfamilien (Bovidae).[2] Underarter er ikke kjent.[2] Arten er stedegen for de sørøstre etiopiske høylandene i Etiopia.

Verdens naturvernunion regner arten som sterkt truet av utryddelse og anslo i 2016 en totalpopulasjonen av voksne, forplantningsdyktige dyr til omkring 1 500–2 500 individer.[1]

Taksonomi

Voksen hunn. Hunnene bærer ikke horn.
Ung hunn.

Populærnavnet fjellnyala er uheldig, fordi arten minner lite om den langt mindre sørøst-afrikanske arten nyala (Nyala angasii),[2] selv om likheter i eksteriøret nok var opphavet til at arten fikk benevnelsen -nyala.[2] Disse artene er imidlertid ikke spesielt nært beslektet. Faktisk er fjellnyala nærmere beslektet med storkuduer (Strepsiceros) enn med nyala.[2]

Beskrivelse

Fjellnyala blir omkring 90–135 cm i skulderhøyde og voksne dyr veier typisk 150–320 kg.[3] Arten her utpreget kjønnspreg,[2] i det hannene blir betydelig større enn hunnene.[3][2] Hanner som lever i skogområder blir dessuten større enn dem som lever i alpine områder.[3] Kroppen og hodet utgjør cirka 190–260 cm i lengde.[3] I tillegg kommer en kort hale på cirka 20–25 cm.[3]

Hannene har cirka 1 meter (85–118,7 cm målt langs ytterkurven[4]) lange spiralhorn, som er vridd en og en halv til to omganger. Yttersiden av hornmaterien er gjerne enten mørk brun eller gråaktig, mens hornspissene er gule. [2]

Dyra har glatt, skinnende gråaktig nøttebrun til mørkere gråbrun pels, som av og til har svake hvite stripe- eller flekkmarkeringer. Pelsen blir gjerne noe mørkere med alderen og gjerne mer ragget i kaldt klima. Hannene er dessuten alltid mørkere enn hunnene. Unge hanner har gjerne større innslag av brunt enn grått, mens unge hunner er mer rødbrune. Buksiden er gjerne blekere i utfargingen.[2]

Inndeling

Inndelingen følger i hovedsak Bovids of the World.[2][5]

Treliste

Habitat

Fjellnyaler i sitt naturlige habitat, i Bale nasjonalpark.

Fjellnyalaen foretrekker landskap med spredt buskvegetasjon med gressganger, heder og krattskog. Arten holder til i høyder fra 1 800 moh og oppover til omkring 4 300 moh,[1] noe som inkluderer både den montane- og den afroalpine sonen.

Atferd

To vaktsomme bukker.

Fjellnyalaen er et flokkdyr som gjerne ferdes i små grupper på 2–13 dyr.[2] Gruppene, som gjerne er større i åpne habitat, består av hunner og avkom som ledes av en matriark. I omkring halvparten av gruppene vil det imidlertid finnes en voksen (men ikke gammel) bukk.[2] Unge hanner over to år lever gjerne i større ungkarsflokker, der hierarkiet bestemmes gjennom gjentatte interne brytekamper med hornene. Gamle hanner lever gjerne solitært.[2] Arten er ikke territorial.

Arten er mest aktiv tidlig på morgenen og sent på ettermiddagen, men om dyra får ferdes uforstyrret kan de være aktive døgnet rundt.[2] Man tror at arten har sesongvise migrasjoner, mellom høytliggende alpine fjellbeiter i tørketiden og lavereliggende beiter i regntiden.

Det er kjent at arten har to distinkte lydsignaler; hese grynt og et klart bjeff, som fungerer som et varsel om fare. Når dyra flykter fra rovdyr (typisk leopard, kanskje også løve og stripehyene i visse områder) vippes den korte halen opp over ryggen, slik at den hvite undersiden kommer til syne.

Reproduksjon

Fjellnyalaen kan få avkom året rundt, men fødslene topper seg gjerne til tider da de klimatiske forholdene tradisjonelt er gode. For Bale i sør er dette i tiden april–juni, for Arussi lenger mot nord i perioden oktober–desember.

Hunnen går drektig i 8–9 måneder og føder normalt kun én kalv[2]. I den første tiden ligger ungen godt beskyttet av vegetasjonen og blir bare oppsøkt av mora når hun skal die den. Kalven avvennes etter cirka 3–4 måneder,[2] men den vil normalt bli hos mora til den er omkring 2 år gammel. Hunner blir kjønnsmodne når de blir 2–3 år gamle.[2] Det blir også hannene, men de får ikke pare seg før i 5–8-årsalderen. Også da må de kjempe for denne retten.

Referanser

  1. ^ a b c IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2016. Tragelaphus buxtoni (errata version published in 2017). The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22046A115164345. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22046A50195483.en. Accessed on 30 January 2025.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q José R. Castelló (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives (Vol 104). s. 570–571. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ a b c d e Evangelista, P., P. Swartzinski, and R. Waltermire. 2007. A profile of the mountain nyala (Tragelaphus buxtoni). African Indaba, 5(2). 48 pp.
  4. ^ Nowak, R. M. . 1991. Walker's Mammals of the World (Fifth Edition). Baltimore: The Johns Hopkins University Press.
  5. ^ Zurano, J. P., Magalhães, F. M., Asato, A. E., Silva, G., Bidau, C. J., Mesquita, D. O., & Costa, G. C. (2019). Cetartiodactyla: updating a time-calibrated molecular phylogeny. Molecular phylogenetics and evolution, 133, 256-262. doi: 10.1016/j.ympev.2018.12.015

Eksterne lenker

Enciclo
Wikious
Sapientia
Scientia
Boobota
Anandapedia
Sagapedia
Wikithot