Kolonialisme

Kolonialisme er en utvidelse av et lands suverenitet over territorier utenfor landets egne grenser ved etablering av en koloni. Kolonialisme kan dessuten referere til den ideologi som legitimerer og promoterer dette systemet. Navnet stammer fra latin colonia som betyr «(utenbys) bosetning». For eksempel kommer navnet på byen Köln fra det samme ordet.

Formålet med kolonialismen var som oftest å skape bedre politiske eller økonomiske vilkår for kolonimakten gjennom herredømme over viktige naturressurser. Kolonialismen kan således betraktes som et element i imperialismen. Det geografisk mest omfattende eksempel på kolonialisme er de europeiske makters erobringer på 1700-tallet og 1800-tallet. I kjølvannet av kolonialismen oppstod mange kriger, herunder også stammekriger og opprør på grunn av grenseinndelingene som ble foretatt av kolonimaktene.

I den europeiske middelalder var korsfarerstatene i Midtøsten, fra 1000-tallet til 1300-tallet, det første kolonilignende fenomen.^{[trenger referanse]} Den tradisjonelle europeiske kolonialisme daterer seg tilbake til 1415, da Henrik Sjøfareren inntok den nordafrikanske havnebyen Ceuta og omdannet byens moské til en kristen kirke.^[1]

Storbritannia ble i løpet av 1700-tallet den ledende kolonimakten i Europa.^[2]

Afrika dannet fra begynnelsen av 1800-tallet til utbruddet av første verdenskrig i 1914 rammen om en rekke territorialkonflikter mellom de imperialistiske europeiske land, kalt kappløpet om Afrika.

På 1800-tallet var borgerlige nasjonalister i Europa forkjempere for å etablere kolonier, så industrien kunne få råvarer og markeder, men også for å bosette overtallige innbyggere.^[3]

• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6

• «Colonialism», av Margaret Kohn, fra Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk)
• «Empire In The Pre-Industrial World», av professor Richard J. Evans (engelsk)